For syv år siden banket døden på døra. På den tiden hadde jeg det så vondt inni meg at ønsket om å dø ofte kom innom, men at jeg plutselig skulle bli så syk at jeg holdt på å dø, det kom helt uventet. Det som skjedde den gangen er ikke noe jeg tenker så mye på lenger nå, men plutselig dukket et bilde opp på telefonen fra tiden på Rikshospitalet. Og da kjente jeg det i hele kroppen. Samtidig som det ble en påminnelse om å velge livet.
For det er noe med hva kroppen faktisk husker. Hva cellene husker. Triggere og minner som flommer på, før den fornuftige delen av hjernen rekker å reagere. Det kjennes i kroppen med en gang.
Da døden plutselig ble virkelig
Det var en helt surrealistisk opplevelse den gangen for syv år siden. Jeg var i en veldig krevende periode i livet, og hadde derfor ofte tanker om døden. Ikke at jeg ville dø sånn egentlig, men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle få det bedre heller. Men når jeg plutselig lå der, og kjente på den følelsen av at nå kan det faktisk skje. Jeg kan dø. Så ble jeg redd. Skulle jeg så tidlig dø fra barna mine? Fra mannen min? Fra muligheten til å få det bedre?
Så skjønte jeg at det ville jeg jo ikke. Men da kom frykten i meg, var det nå for sent? Angsten for at det jeg flere ganger hadde sett for meg skulle bli oppfylt vellet opp i meg.
Alt hadde gått så fort, og selv om kroppen hadde sendt haugevis av varsler så hadde jeg nok en gang oversett alt. Det var først når jeg ikke klarte å gå noen få skritt uten å hive etter pusten, når smertene i brystet og ryggen var så sterke at jeg kastet opp, når smertene nådde helt opp gjennom kjeven og ut ørene at jeg skjønte – dette er ikke «bare» angst. Dette er noe mer.
På legevakten skjønte de ikke helt alvoret, før blodprøvene slo ut på at det var hjerteinfarkt. Jeg tror ikke det trodde det da en gang. Det var helt surrealistisk. Ambulansen var der før jeg omtrent fikk tenkt neste tanke, og plutselig var jeg på vei til Rikshospitalet med blålys. Hodet ble et eneste kaos, og panikken kom krypende. Kunne jeg virkelig få hjerteinfarkt når jeg var 38 år? Og uansett, har ikke allerede livet kastet på meg nok av utfordringer? Hvorfor skulle alt dette skje med meg?
Et helt team ventet på meg, og de er helt rå på å handle raskt. Men når blodårene mine ble undersøkt, og jeg kunne selv se på monitoren hvordan de strakte seg ut som trær fra hjertet mitt, så ble det fort konstatert. Dette er ikke hjerteinfarkt. Så fint tenkte jeg, og så utrolig bortkastet at jeg ble sent i ambulanse hit hvis det ikke er noe. Og egentlig ganske flaut.
Men den tanken varte bare i en brøkdel av et sekund, før neste undersøkelse avdekket hva som faktisk var feil. For noe var jo galt. De fant store mengder med væske rundt hjertet, hvor det bare skal være et ørtynt lag. Dette var visst ikke bra, for hjertet var i ferd med å svikte. Det jobbet under et enormt press, og tiden begynte å renne ut.
Hjertet mitt var i ferd med å drukne. Kanskje det druknet av sorg for alt som hadde vært så vondt?
De tappet 6 desiliter væske fra hjerteposen, og den smerten det innebærer får selv en fødsel til å blekne. Jeg hadde betennelse i både hjerteposen og i selve hjertet. Ingen skjønte hvorfor.
Dagene på sykehuset med konstant overvåkning og utallige undersøkelser for å finne ut av årsaken var gikk bare i hverandre. Jeg følte ikke at det var meg som lå der, bare skallet mitt. Det var som at sjelen min så meg fra utsiden, mens jeg bare var i en tilstand for å overleve.
Det er så mange leger og avdelinger involvert for å finne ut av årsaken, men de finner ikke ut av det. Jeg blir bare dårligere og dårligere. En nydelige lege sa til meg at hadde jeg ventet noen timer til med å dra på legevakten den kvelden, hadde det vært over. Da hadde det ikke vært noe de kunne gjøre. Jeg svelget tungt, marginene er små.
«Det kan hende, men det er ikke planen»
En kveld sto en av overlegene og kikket på overvåkningsskjermen. Det så ikke ut som han likte det han så, og jeg spurte:
«Kommer jeg til å dø»? Han svarte; «det kan hende, men det er ikke planen».
Den natten tok jeg det endelige valget ovenfor meg selv. Jeg ville leve. Jeg ville se barna mine vokse opp, jeg ville ha mer tid med mannen min, jeg ville gi livet en ny sjanse. Så jeg bestemte meg for at jeg skulle overleve dette. Jeg ville overleve. Så jeg la hånden på hjertet og holdt den der til jeg sovnet i feberørska, mens jeg tenkte at det skal ikke ende nå. Jeg vil bli frisk igjen.
For meg ble ikke det bare et vendepunkt for at jeg faktisk ble friskere etter denne natten, men et vendepunkt i selve livet. Det fikk meg til å innse mye, og mest av alt hvordan jeg selv ville ta et eget ansvar for at mitt liv skulle bli bedre.
Å fortsette å velge livet
I disse syv årene etter dette, kan jeg med hånden på hjertet si at det er mulig å få det bedre. Det er mulig å gjøre endringer i eget liv, uansett hvor vanskelig det kan se ut. Jeg sier ikke at det er en enkel vei å gå, men at det er en mulig vei å gå. Det er en vei du kan velge å gå.
Det krever mot, det krever utholdenhet og det krever tålmodighet. Det er mange hindringer på veien, og den går langt fra rett frem. Det er heller ikke et mål langt der borte, men veien er selve livet. Med alt som det innebærer. Med alt det innebærer å være et menneske, et menneske med mulighet til å hver dag ta et valg for hvordan akkurat denne dagen skal være. Noen dager kan det være lett, andre dager kan det være vanskelig.
Og kanskje er det derfor bildet som dukket opp på telefonen traff meg så hardt akkurat nå.
For jeg har fått det på avstand, men det sitter fortsatt i kroppen. Følelsene som veller opp i meg, sorgen som tar tak og smerten som kjennes så godt. Det sitter der fortsatt. Men for hver gang jeg tørr å møte det, tørr å stå i det vanskelige som går som støt gjennom hele kroppen, så blir det litt lettere.
For meg var dette en påminnelse på hvor nærme det en gang var.
En påminnelse om å fortsette å velge livet.
Les gjerne også blogginnlegget mitt om når livet stoppet opp i 2015
Da livet stoppet – og alt forandret seg
