Noen opplevelser setter dype spor. Da livet stoppet, trodde jeg alt var over, men det ble begynnelsen på en ny vei – en vei tilbake til mening, håp og glede.
De første dagene i november
De første dagene i november er alltid litt ekstra vonde. Det tar meg tilbake i tid, ikke for at jeg skal dvele med fortiden, men fordi det sitter i kroppen. Hele kroppen kjenner på den fortvilelsen, smerten, sorgen og sjokket. Det skyller gjennom meg, og før gjorde det meg bare trist. Men nå kjenner jeg også på hvor langt jeg har kommet, hvor mye som har skjedd siden den gangen. Hvordan livet har endret seg, til det bedre.
Ti år tilbake i tid
Det er ti år siden nå. Ti år siden jeg var i full jobb som finanscontroller. Ti år siden jeg lett kunne løpe en mil, og hadde overskudd til det meste (trodde jeg i hvert fall). Barna var små, og jeg jeg følte meg sterk og udødelig. Samtidig hadde jeg kjent på mye i kroppen som ikke stemte, som jeg ignorerte. Jeg tok det ikke på alvor, det ble dyttet bort og den snikende følelsen av at noe ikke var bra nektet jeg å lytte til. Jeg hadde ikke tid til å kjenne på det, jeg var tross alt mamma til to små barn, jobbet masse, trente og hadde mange jern i ilden.
Da livet stoppet
Men, så gikk det ikke lenger. En dag på vei til jobb ringte jeg legen, og fikk time samme dag. Lite visste jeg da at når jeg gikk ut av døra hjemme den dagen, så skulle jeg ikke hente barna i barnehagen og komme hjem som planlagt denne dagen. Når jeg dro fra jobben til legen, sa jeg at jeg kom tilbake senere på dagen. Det gjorde jeg ikke. Ikke på mange uker.
Legen, ble til akuttmottaket til innleggelse på sykehuset. Nevrologisk avdeling. Jeg trodde de tulla med meg. Jeg klarte bare ikke skjønne at det var nødvendig. Det sviktede benet, at følelsen ble dårligere og dårligere, alle de rare kalde og varme rennende følelsene ned gjennom bena, og at jeg ikke lenger kjente at jeg måtte tisse. Det var vel ikke noe å bry seg om. Var det det?
Diagnosen
Masse prøver ble tatt, spinalpunksjon og en tur i MR maskinen på nesten 2 timer var helt uutholdelig. Jeg skjønte fortsatt ikke hvorfor dette var viktig å gjøre. Jeg var jo frisk og sprek, i min beste alder. Hva kunne være galt?
Noen dager senere kommer nevrologen inn på rommet mitt, jeg jobber. Vil ikke være her. De siste nettene har vært grusomme. Det er noe så ensomst med å være på sykehus, særlig om kvelden. Jeg følte meg så alene, og så redd. Livet mitt til vanlig var fylt opp fra morgen til kveld, jeg var ikke vant til å ha noe tid for meg selv. Og nå hadde jeg plutselig det, på et sykehus.
«Jeg er 95 % sikker på at du har MS», det var ordene som kom ut av munnen til nevrologen. Alt etterpå fikk jeg ikke med meg. Verden kollapset. Det kan ikke stemme. Hvorfor meg? Hva har jeg gjort galt? Jeg kan jo ikke få det. Havner jeg i rullestol, hvordan blir livet mitt? Er alt over nå? Jeg er jo bare 34 år. Det var som en rullgardin som gikk ned. Jeg fikk sjokk. Dette var helt uventet.
Kaoset etterpå
Kronisk syk, medisiner resten av livet og hva nå? De neste dagene var bare kaos. Jeg fikk store doser kortison intravenøst, sammen med masse antibiotika. Kroppen min fikk sjokk. Jeg gråt og gråt, og klarte bare ikke ta innover meg hva som faktisk hadde skjedd.
Etter en uke på sykehus var jeg hjemme igjen. Og mens alle de andre forsvant ut av huset, var jeg igjen. Alene. Hodet var bomull og jeg var så utmattet. Det var som å se ut av noen små, trange øyner og det kjentes som jeg hadde et stramt belte rundt hodet. På bare noen dager var livet mitt totalt endret, og det ville aldri bli det samme igjen. Jeg følte meg som et skall av meg selv, og jeg følte på så mye skam. Skam over at jeg hadde blitt syk.
Nedoverbakken
I årene som fulgte ble alt bare verre og verre. MS diagnosen var bare starten på en spiral som spant i en voldsom fart, feil vei. Det er noe med når en ting begynner å svikte, så er det så lett at det får store følger og at neste ting svikter. Sånn fortsetter det, og plutselig så er du langt ned i gjørma. Sånn ble det i hvert fall for meg. Etter hvert så var listen over symptomene mine så lang, at jeg virkelig ikke ante hvordan jeg noen gang kunne komme ut av det. Medisinlisten var nesten like lang, og det var umulig å vite hva som var hva lenger.
Når fatigue og smerter er det som preger hverdagen, da er det ikke lett å få til noe som helst. Etter noen år klarte jeg ikke jobbe lenger, og søvnen var elendig. Angsten hadde virkelig satt seg i kroppen og jeg var veldig deprimert. Neste store nederlag var skilsmissen, som var langt utenfor normalen. Da mistet jeg håpet.
Da håpet forsvant
Det er noe med når håpet forsvinner, da forsvinner også gnisten i øynene. Da forsvinner det som gjør at du har lyst å stå opp om morgen. Det hele toppet seg med en betennelse i hjertet og flere uker på rikshospitalet. Jeg var ikke langt unna døden. På en måte kjente det litt som en befrielse hvis jeg kunne få slippe nå, det var så tungt. Jeg hadde så sterke smerter, så dårlig livskvalitet, at jeg viste rett og slett ikke om jeg orket mer.
Vendepunktet
Men jeg overlevde. Jeg bestemte meg for å leve. Det skulle ikke være over enda. Men da måtte det snu, det livet jeg hadde kunne ikke fortsette. Jeg hadde blitt et offer, som gravde rundt i gjørma og jeg kom ingen vei. Nå var det på tide å ta tak, når var det på tide med en ny kurs i livet.
Jeg valgte å få det bedre. Det var noe jeg ikke trodde kunne være mulig, og hadde noen sagt det til meg når jeg var på det dårligste så hadde jeg blitt sint. Men tankens kraft er sterk, det har jeg virkelig erfart.
De små skrittene
Så jeg startet med å si noe jeg var takknemlig for hver dag. Tre ting hver dag, samme hvor dårlig dagen hadde vært.
Det begynte å snu. Det du gir energi blir det også mer av. Så mener jeg ikke at det er så «lett» som å si noen du er takknemlig for hver dag så blir alt bra. Det vet jeg veldig godt at det ikke er, men det er en start. En start for å snu den negative spiralen, den spiralen som trenger å snu retning. Også er det ofte ikke så mye som skal til før den kan snu, og da kan en og en ting komme til. En og en ting som gjør dagen litt bedre.
En ny vei
Jeg startet også med eteriske oljer, og kjente kraften av å bare lukte på en olje. Hvor stor effekt det har. Hvordan det kunne endre energi i kroppen på kort tid. Interessen for å lære mer om dette ble stor, og så kom jeg over soneterapi og fem element teorien. Bitene begynte å falle på plass. Jeg elsker å lære om det. For meg gir det så mye mening, og jeg lærer en helt ny måte å leve på.
Det å leve mer i tråd med naturens syklus, lære sin egen kropp å kjenne, ta hensyn til svingninger i energien og hvile. Det har vært viktig for meg. Gå turer i naturen, drive med yoga, meditasjon og lære noe nytt. Det er har gitt meg håpet tilbake. Det har gitt meg livsgleden tilbake. Det har gitt meg en større mening med livet.
Livet blir ikke som før – men det kan bli godt
Noen ganger står vi i så store kriser i livet, at det kan føles umulig å komme ut av. Det kan føles umulig å komme tilbake til livet. Etter en krise kommer du heller ikke tilbake til det samme livet du hadde, det blir noe annet. Men det kan også bli bra, selv om det ikke er sånn du hadde tenkt. Det skjer jo at livet plutselig ikke blir sånn du hadde sett for deg, men det betyr ikke at det ikke kan blir bra. Bare på en annen måte.
Kraften i deg selv
Det er så mye vi kan gjøre selv, for å få det bedre. Vi har så stor kraft i oss selv til å endre oss, til å ta ansvar for eget liv. Noen ganger trenger vi også hjelp, for livet kan være så grusomt vondt. Og hjelp er fint, det er viktig. Vi trenger å kjenne at andre bryr seg om oss, vi trenger å kjenne på kjærlighet, omsorg og nærhet. Men tvil aldri på at du ikke har kraften i deg til å gjøre endringer. Til å hjelpe din egen kropp.
Start i det små, litt og litt blir mer. Når du selv kjenner hva du ønsker inni deg, og endringene du vil gjøre kommer fra deg, så kan det skje. Da kan alt skje.
En ny begynnelse
Jeg trodde ikke jeg noen gang kunne få det bra igjen, men for to år siden giftet jeg meg. I starten av november. Den ubetingede kjærligheten jeg kjenner på med han, har blitt som en motvekt til det vonde. Det er mulig.
Jeg heier på deg hvert skritt du tar, for jeg vet det er mulig å få det bedre.
PS. Har du også lyst til å teste ut de kraftfulle, høyt potente eteriske oljene? Sjekk ut nettbutikken min og se om det er noe du kunne tenkt deg.
Kunne du tenke deg å lese mer om hvilke behandlinger jeg tilbyr, og kanskje booke deg en time hvor du virkelig kan gjøre noe godt for deg selv. Sjekk det ut her!
