Når hodet vil – men kroppen svikter

Har du noen gang følt at du sitter fast i en kamp mellom hodet og kroppen? Hodet skriker etter mer – mer å gjøre, mer å oppnå – mens kroppen din desperat forsøker å si stopp? For meg har dette vært virkeligheten de siste årene.

Jeg har kjent på frustrasjonen av å ville så mye, men å være fanget i en kropp som ikke lenger kan følge med. Det er en smerte som stikker dypt – ikke bare fysisk, men også mentalt og følelsesmessig. For hvem er vi egentlig, når vi ikke lenger klarer å leve opp til våre egne eller andres forventninger?

I mange år har jeg prøvd å akseptere at det har blitt som det har blitt, men det har vært vanskelig og bare ført til en enda større frustrasjon. Sorgen og skammen over å ikke føle at jeg lenger er en del av samfunnet og et fellesskap har vært stor.

Dette er historien om hvordan livet mitt ble snudd opp ned, om sorgen over å miste kontrollen, og om kampen for å finne tilbake til meg selv – og en ny måte å leve på.

Ett liv snudd på hodet

Diagnosen som forandret alt

Da jeg fikk diagnosen MS for ni år siden, kom det som et enormt sjokk. Jeg var totalt uforberedt på det som kom, og hadde aldri hatt en tanke om at det kunne skje med meg. Jeg trodde jeg var udødelig, og jeg trodde i hvert fall ikke at jeg kunne få en alvorlig kronisk sykdom. Men så feil kunne jeg ta.

Å overse kroppens signaler

I årene før diagnosen var jeg overhodet ikke i kontakt med min egen kropp. Alt jeg gjorde kom fra hodet, og jeg tenkte fint lite på at jeg i det hele tatt hadde en kropp som prøvde å fortelle meg at noe var feil. Signalene den sendte meg, gang på gang, ignorerte jeg lett.

Jeg bare kjørte på, i dette berømte hamsterhjulet. Det var best sånn, for da var jeg alltid opptatt med noe og hadde ikke et ledig sekund til å kjenne etter hvordan jeg egentlig hadde det. Det var sjelden jeg reflektere over hvordan jeg hadde det i livet mitt.

Har du noen gang stoppet opp og spurt deg selv: Hvordan har jeg det egentlig? Når var sist gang du lyttet til kroppen din?

Kroppen sier stopp

Nå er det lett å se tilbake på hvordan kroppen febrilsk sendte meg signaler og beskjeder som jeg overså. For jeg var jo ikke mottakelig for disse beskjedene den gangen. Det føltes mer som at hodet og kroppen min var to helt adskilte deler, som ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Skylappene var på, og jeg fortsatte bare i samme spor.

Til slutt skjedde jo det som til slutt måtte skje. Det smalt. Og det smalt hardt.

Å stå igjen på perrongen

Frykten for fremtiden

MS skremte meg. Jeg hadde hørt flere skrekkhistorier, og så for meg et liv i rullestol. Et liv uten verdi, et liv uten innhold. Det som er litt fascinerende når du får en slik diagnose, er at alle skal plutselig mene så mye om det. De har også gjerne en historie å fortelle om en de kjenner som har MS, som har blitt skikkelig dårlig og døde tidlig. Det hjelper fint lite å høre om.

Symptomene kom snikende, og listen ble stadig lenger. Livet mitt ble snudd opp ned, mens for de rundt meg fortsatte det jo som før. De fortsatte sine liv, sine jobber og sitt sosiale liv. Mens jeg stod igjen på perrongen.

Toget de satt på var fullt, og det var ikke lenger plass til meg der. For jeg klarte ikke holde det samme tempoet, jeg klarte ikke jobbe 100 % eller være med på alt det sosiale. Jeg var ikke lenger den samme personen. Jeg var ikke lenger en person det var plass til på toget.

Sorgen over tapt identitet

Hvem er jeg uten prestasjonene?

Så hvem var jeg egentlig? Det føltes som hele min identitet var borte, og jeg bare stod igjen som et tomt skall.

Det ble rett og slett ekstremt tøft for meg å ikke klare å prestere på det høye nivået som jeg var vant til. Jeg klarte jo ikke å prestere på NOEN av de områdene jeg var vant til. Verken på jobb, hjemme, sosialt, som mor, som partner eller på trening. Sorgen og skammen ble stor.

Jeg havnet utenfor, og jeg følte at jeg mistet min verdi. Min verdi som var så sterkt knyttet opp til jobb og prestasjoner, forsvant i samme sekund som diagnosen var et faktum. Det er så rart å tenke tilbake på det nå, men i det nevrologen sa til meg «Du har MS», så fikk jeg mindre verdi. Jeg følte meg som et dårligere menneske.

Samfunnets skyhøye krav

Det sier mye om måten jeg levde på, men det sier også mye om hvordan samfunnet er bygd opp. For vi lever i en verden med et ekstremt press. Det er skyhøye forventninger til alt vi skal gjøre, alt vi skal prestere, til enhver tid. Vi måler vår verdi i hva vi får til, istedenfor at vi finner verdien i oss selv. Sånn kan det ikke fortsette.

Vil du høre mer om min historie, kan du gjøre det i en av podcastepisodene jeg har vært med i.

En viktig lærepenge

Å finne verdien i seg selv

Disse årene har lært meg mye. Det har kostet, men på en måte har det vært verdt det. For jeg har lært at min verdi ikke ligger i en full kalender eller i prestasjoner, men i hvem jeg er. Hvem jeg er inni meg selv. Jeg har også oppdaget hvilken utrolig sterk kraft som bor inni hver og en av oss.

Den kraften er sterk. For vi tåler mye, ofte mer enn vi tror. Nå mener ikke jeg at livet bare skal være at vi skal tåle alt, og bare holde ut, for det tenker jeg absolutt ikke. Det jeg mener er at vi er sterkere enn vi tror, vi har en større kraft enn vi tror.

Kraften til å velge

Det som er så fint med oss mennesker er at vi kan bestemme over oss selv. Hver eneste dag når vi våkner, så kan vi bestemme hvordan vi ønsker at dagen skal bli. Det er ikke alltid så lett, og ofte skjer det uforutsette ting som vi ikke kan gjøre noe med. Men det vi kan gjøre noe med, det er hvordan vi håndterer det. Hvordan vi lar det påvirke oss.

Denne selvbestemte kraften har vi i oss. Det er ikke mulig å styre andre, eller bestemme hvordan andre skal oppføre seg. Det er ikke mulig å endre andre. Men det er mulig å endre seg selv, det er mulig å ta noen aktive valg på hvordan du ønsker å ha det. Og ofte har jeg erfart at når jeg endrer meg, så endrer også de rundt seg.

Veien til ett nytt liv

Egenkjærlighet som nøkkelen

Heldigvis lever jeg et helt annet liv nå, et liv hvor jeg begynner å føle at jeg har verdi. Ikke på grunn av det jeg gjør eller får til, men fordi jeg har jobbet med å bygge opp min selvfølelse og min verdi innenfra. Jeg jobber autentisk og ekte, i tråd med hva som er best for meg.

For meg er dette nøkkelen til varig endring. For meg er det nøkkelen til et mer balansert og harmonisk liv, hvor det er jeg som styrer skuta i mitt liv. Jeg er hovedpersonen i mitt liv. Det kan høres egoistisk ut, men det er det ikke. Det er å gi seg selv egenkjærlighet. Og på den måten har jeg også mye kjærlighet å øse ut til andre.

En eterisk oljeblanding som virkelig kan støtte deg i prosessen med å gi deg selv egenkjærlighet er «Indre Harmoni». Du finner den i nettbutikken min 💖

Denne reisen har lært meg at endring er mulig, selv når alt føles håpløst.

Jeg skal holde et gratis webinar – Finn din indre kraft! Vil du vite mer om dette les her.